I fare for å henge ut noen eller noe, og sverte ordtaket "Det som skjer i Vilnius, blir i Vilnius" har jeg her anonymisert alle involverte med fiktive navn. Hovedpersonen har valgt å kalle Wonder Woman, ikke fordi hun er en vidunderlig superheltinne, men heller fordi hun overgikk seg selv med sine prestasjoner denne kvelden. De andre er også oppkalt etter kjendiser, bortsett fra Torill, det sier seg jo selv at ingen kjendiser heter Torill, bortsett fra Torill Thorstad Hauger, og om du syns hun er en kjendis kan du jo tenke på henne.
I alle fall, i februar 2009 dro vi en gjeng til Vilnius (som er hovedstaden i Tallinn om noen måtte lure, får vi opplyst av Torill), og siden dette er anonymt skal jeg ikke fortelle hvilken gjeng, bare at det er en gæren en. Vilnius ble valgt litt tilfeldig, men også på grunn av at Torill (som er relativt høyt ranket i gjengen), ville ha mojitos til max 20kr glasset.
Etter litt om og men, kom alle seg til herlige øst-europa, til tross for at Anne B. Ragde hadde glemt passet sitt hjemme, og dermed risikerte å bli nektet ingang i Norge (som forøvrig syns det var greit å slippe henne ut av landet uten pass). Hun syns dette var greit, og tenkte sikkert at om ting gikk galt kunne hun jo bare ringe den norske ambassaden slik hun pleier når det er flytrøbbel i utlandet.
Uansett. Denne historien dreier seg om en helt spesiell kveld, der vi tilfeldigvis hadde møtt på en gjeng mannfolk som var på sin årlige "guttetur", og som mer enn gjerne satte flere flasker champagne (eller tilsvarende) på bordet for sunn norsk ungdom på tur. Derfor ble det litt mye, for noen mer enn andre. Deriblant Wonder Woman.
Dessverre var det bare jeg som oppdaget hvordan det sto til med henne, og ble derfor den som måtte ta henne med meg tilbake. Dette etter at hun hadde kastet opp på do, i en telysestake (som jeg vil tippe rommet 40ml, derfor havnet det meste på bordet/gulvet), i to vinglass, et stort melkeglass (i øst-europa har de en annen definisjon på long drinks), på genseren sin og på genseren min. Så fort hun hadde fyllt et glass, måtte jeg forte meg å rekke henne et nytt, og for å si det slik, så tok hun ikke pause under glassbyttingen. Alt dette mens vi fortsatt var på utestedet. Da var det på tide å ta kveld bestemte jeg oss for.
Siden jeg aldri hadde klart å orientere meg skikkelig i byen, hadde jeg ingen anelse om hvor jeg skulle gå for å komme meg tilbake til hostellet, og prøvde å overtale av de andre til å ta seg av den lille superhelten. Dette var menningsløst da jeg bare fikk klar beskjed om at vi bare måtte ta en taxi. "Jeg har ikke penger til taxi" sa jeg, noe som jeg neppe var alene om, siden dette var aller siste kvelden. "Jeg har penger!" hørte jeg noen si høyt bak meg. Det var Wonder Woman som hadde kviknet til. Jeg måtte bære alle sakene sakene hennes, da hun hadde lagt igjen posen sin på do, etter muligens å ha kastet opp i den og, jeg var aldri innom å sjekket.
Vi satte oss i taxien, og frøkna rullet pent ned vinduet og stakk hodet ut for å "få luft" som hun sa det så pent. Noe som gav meg assosiasjoner til til slike situasjoner:
Etter en liten stund skuler hun stygt på meg. "HVOR er pengboka mi?!" spør hun sint. Jeg forklarer at den ligger i veska hennes, sammen med de fleste andre tingene jeg fikk ansvaret for. "FÅ SE!" kommanderer hun, og røsker til seg pengboka når jeg viser den til henne. Denne tviholder hun på resten av turen, mens vi planlegger at det er best at hun ligger nede i senga, så kan jeg ta øverkøya. Taxien stopper, og hun kaster pengboka tilbake i fanget mitt. "Betal du, mens jeg går ut å spyr". Da hadde jeg visst igjen gjenopprettet tillitten hennes.
Vi kom inn på rommet, og det første hun gjør er å klatre opp i øverkøya. Hun hadde helt klart glemt hva vi ble enige om, og syntes nok, i motsetning til meg, at det var en god idè å legge seg der. Da har jeg fått et nytt ansvarsområde, nemlig spypose-ansvarlig. Med jevne mellomrom bytter jeg ut posene, og slenger opp nye til henne, og spør høflig om det går bra, og om hun treffer posen. På dette svarer hun at ja, det gjør hun.
I mellomtiden har det kommet to stykker til tilbake på hostellet, Whiteboy og Princess Charming. Whiteboy spyr diskrèt på do, og skylder på Wonder Woman da han skjønner at jeg hørte han, Princess Charming er bare ekstremt sur og bitter, og tar alt jeg sier til henne som en personlig fornærmelse. Wonder Woman fant nå ut at hun skulle vaske genseren sin i badevasken, og kommanderer at jeg må stå nede å ta imot henne, når hun hopper ned fra senga. Dette nekter jeg, og det ender med at Whiteboy må klatre ned fra sin egen seng for å ta imot henne.
Etterpå klatrer hun opp igjen, og det er stille i noen minutter, før jeg plutselig hører Wonder Woman mumle for seg selv: "Hvis han ligger i sengen ved siden av, må jeg klatre to senger lengre bort". Jeg spør henne hva hun pønsker på, siden hun vil legge seg i en annen seng, og hun svarer som sant er: "Jeg traff ikke posen likevel.."
Som sagt så gjort, og nå blir det stille på ordentlig. Jeg tenker "Yes! Barna sover, nå kan jeg endelig tenke litt på meg selv. Skifte til nattøy, pusse tennene og legge meg. Endelig fred å få. Etter tannpussen kommer jeg tilbake på rommet, og ser en silhuett av et menneske som sitter på kanten av øverkøya og glaner olmt på meg i mørket. "Lesbisk, du er så jævla lesbisk!". Det er Wonder Woman som takker for hjelpen og sier pent god natt.
---
Neste morgen måtte jeg spørre Torill om barfolka kom og ryddet av bordet, mens de enda satt der, med tanke på alle glassene med gurbasuppe, som sto så fint oppstilt der. Det mente hun at de hadde, men dette var helt nytt for henne, og de ca 7 personene som satt ved enden av samme bord som oss da alt dette skjedde hadde ikke fått med seg noen ting. I ettertid har jeg tenkt at dette var en litt kjip slutt på en flott kveld, men det er så evig verdt det, for jeg kan nå fortelle denne historien videre til alle jeg kjenner, og desto viktigere; alle Wonder Woman kjenner.
