Norges heiteste mann

Desverre er bildet fra 1969, men heit var han i alle fall. Eller kanskje mer pen. Eller vakker.
Om du ikke ser hvem det er, kan jeg avsløre at Solveig møtte han på Kirkeneskaia en gang. Nå henger han pent i A4-format over både mitt og hennes skrivebord på kontoret.

Ting som ikke virker

Postordre-firmaer. Etter å ha ventet nesten 3uker på min fantastisk fine røde kjøkkenvekt, sender de meg en hvit. Da kunne jeg like gjerne gått på Clas Ohlson.

Vekkerklokka mi. I dag var jeg på jobb klokken ti.

Gammeldags folkeskikk. Forrige helg hadde vi tredje innbrudd på kontoret, på kun få måneder.

Riks-TV. Har du ikke lov til å spenne opp ei heftig antenne på taket, kan du bare glemme det. Min har forlengst bestemt seg for at tv2 ikke finnes.

Tørkeloft. Om det er -10 grader ute, er det sannsynligvis bare 3 grader varmere på tørkeloftet enn på klessnora ute. Etter litt over en uke er dynetrekket fortsatt fuktig.

Oslo vann- og avløpsetat. Nå må vannet kokes før det drikkes, pusses tenner med, vaskes opp, etc. etc. Det er forresten urovekkende hvor innmari tørst man blir av å vite at vannet ikke skal drikkes. Og jo, jeg har kokt vannet, men jeg vil ikke drikke det før det er nede i sånn 55 grader. Minst.

Ordensreglene på kjøkkenet. Overhodet ikke irriterende. Eller jo.

Petter Nordthugs OL-form. ...

Hjernen min. Etter å ha tørstet i timesvis, kokt vann, forsøkt å kjøle det ned fort med å fryse det (uten videre hell), kom jeg på at jeg hadde melk i kjøleskapet.

Vinteren

Jeg har alltid sett på meg selv som et vinerbarn. Jeg syklet hele året, var den første til å finne fram sparken, akebrettet, og ikke minst elsket jeg å spise snøen. Da jeg var liten hadde jeg en avklipt melkekartong jeg hadde satt snor i, slik at den utgjorde en slags liten bøtte, denne kunne jeg gå ut og fylle opp med snø, for så å spise det med skje på rommet mitt etterpå. Jeg har aldri vært en ivrig skigåer, men snøen har jeg aldri hatt noe imot. Ren hvit og herlig. Det var før jeg flyttet til Oslo.

Jeg hater vinteren i Oslo. Det er ikke snø, det er søle. Og når det først er kaldt så er det ikke kaldt, det er beinkaldt. Når man tar trikken må man sitte med bæreposene på fanget, om man har planer om å ta de med inn i huset etterpå. Sist jeg vasket trappeoppgangen i bygården (dvs. trappen opp til 1. etg.) så jeg ingen annen løsning enn å kaste gulvkluten etterpå. Om jeg noen gang hadde fått den ren, ville det nok tettet avløpet til vaskemaskinen, og en ny klut koster uansett det samme som en omgang i pengeautomat-vaskemaskinen i kjelleren.

Kirsten snakker om herlige løyper i marka, men jeg føler at det er for spesielt interesserte (i alle fall så interessert at man gidder å drasse med seg ski i tillegg til annen bagasje, og betale 100kr ekstra for dette på flyet), så da forholder jeg meg til den vinteren jeg ser til daglig. Den som gjør at man ikke kan gå inn på tannlegekontoret uten å først beklé skoene med blå plasttrekk først. Den som er grunnen til at vi har tapetsert gang-gulvet med div. utgaver av østkantavisa. Den som gjør at fine sko blir til fine sko med herlig saltmønster.

En gang jeg gikk hjem fra byen måtte jeg vasse i snø (om man kan kalle det gråsvarte pulveret snø) på fortauet, mens de kostet trikkeskinnene. De kan ikke brøyte fortauet skikkelig, men å koste trikkeskinnene klokken halv fire om natten, når det er nærmere 5t til neste trikk skal gå, det får de til. Dette kunne forresten vært et fint bidrag til åpen linje føler jeg.

Jeg kan ikke bare være negativ heller, for det finnes de som vet å benytte seg av det lille av hvite snøen som ligger i byen. Denne flotte snømannen lagde Tirill og politi-Mari ved akerselva i fjor vinter.

Nå er det sol, det er varmt, og alt jeg kan tenke på er utepils i sola eller pinneis på verandaen utenfor kantina i 9. etg, med utsikt over hele byen. Nå kan våren bare komme. (Til Oslo i alle fall, da jeg kan strekke meg til å ville gå på ski på hytta i påsken.)

Falaffe

Man kan si forskjellig om Avisa Nordland, men noe er like sikkert som at Odd Tore Fygle er avbildet minst èn gang daglig; det hadde ikke vært det samme uten åpen linje. Jeg leser selv avisen i PDF-format på nett, og ingenting er som de herlige meningsytringene om hvordan man skal forholde seg til trafikkreglene, protester mot veisalting, og om Bodø skal satse på Urbane Figurer fremfor en verdig alderdom.

Dette er et forum for de som er både enige og uenige, om noen har sagt noe bra tidligere, er det ikke unaturlig at minst 4 personer sender inn sine egne innlegg om at de var enige i det forrige, andre sier seg delvis enige og kommer med både relevante og urelevante saksopplysninger. Slik blir det fin debatt av.

Det kommer stadig nye gullkorn, men denne fant jeg i dagens avis, og det tror jeg er den søteste jeg har sett hittil:

Vilnius er hovedstaden i Tallinn

I fare for å henge ut noen eller noe, og sverte ordtaket "Det som skjer i Vilnius, blir i Vilnius" har jeg her anonymisert alle involverte med fiktive navn. Hovedpersonen har valgt å kalle Wonder Woman, ikke fordi hun er en vidunderlig superheltinne, men heller fordi hun overgikk seg selv med sine prestasjoner denne kvelden. De andre er også oppkalt etter kjendiser, bortsett fra Torill, det sier seg jo selv at ingen kjendiser heter Torill, bortsett fra Torill Thorstad Hauger, og om du syns hun er en kjendis kan du jo tenke på henne.

I alle fall, i februar 2009 dro vi en gjeng til Vilnius (som er hovedstaden i Tallinn om noen måtte lure, får vi opplyst av Torill), og siden dette er anonymt skal jeg ikke fortelle hvilken gjeng, bare at det er en gæren en. Vilnius ble valgt litt tilfeldig, men også på grunn av at Torill (som er relativt høyt ranket i gjengen), ville ha mojitos til max 20kr glasset.

Etter litt om og men, kom alle seg til herlige øst-europa, til tross for at Anne B. Ragde hadde glemt passet sitt hjemme, og dermed risikerte å bli nektet ingang i Norge (som forøvrig syns det var greit å slippe henne ut av landet uten pass). Hun syns dette var greit, og tenkte sikkert at om ting gikk galt kunne hun jo bare ringe den norske ambassaden slik hun pleier når det er flytrøbbel i utlandet.

Uansett. Denne historien dreier seg om en helt spesiell kveld, der vi tilfeldigvis hadde møtt på en gjeng mannfolk som var på sin årlige "guttetur", og som mer enn gjerne satte flere flasker champagne (eller tilsvarende) på bordet for sunn norsk ungdom på tur. Derfor ble det litt mye, for noen mer enn andre. Deriblant Wonder Woman.

Dessverre var det bare jeg som oppdaget hvordan det sto til med henne, og ble derfor den som måtte ta henne med meg tilbake. Dette etter at hun hadde kastet opp på do, i en telysestake (som jeg vil tippe rommet 40ml, derfor havnet det meste på bordet/gulvet), i to vinglass, et stort melkeglass (i øst-europa har de en annen definisjon på long drinks), på genseren sin og på genseren min. Så fort hun hadde fyllt et glass, måtte jeg forte meg å rekke henne et nytt, og for å si det slik, så tok hun ikke pause under glassbyttingen. Alt dette mens vi fortsatt var på utestedet. Da var det på tide å ta kveld bestemte jeg oss for.

Siden jeg aldri hadde klart å orientere meg skikkelig i byen, hadde jeg ingen anelse om hvor jeg skulle gå for å komme meg tilbake til hostellet, og prøvde å overtale av de andre til å ta seg av den lille superhelten. Dette var menningsløst da jeg bare fikk klar beskjed om at vi bare måtte ta en taxi. "Jeg har ikke penger til taxi" sa jeg, noe som jeg neppe var alene om, siden dette var aller siste kvelden. "Jeg har penger!" hørte jeg noen si høyt bak meg. Det var Wonder Woman som hadde kviknet til. Jeg måtte bære alle sakene sakene hennes, da hun hadde lagt igjen posen sin på do, etter muligens å ha kastet opp i den og, jeg var aldri innom å sjekket.

Vi satte oss i taxien, og frøkna rullet pent ned vinduet og stakk hodet ut for å "få luft" som hun sa det så pent. Noe som gav meg assosiasjoner til til slike situasjoner:

Etter en liten stund skuler hun stygt på meg. "HVOR er pengboka mi?!" spør hun sint. Jeg forklarer at den ligger i veska hennes, sammen med de fleste andre tingene jeg fikk ansvaret for. "FÅ SE!" kommanderer hun, og røsker til seg pengboka når jeg viser den til henne. Denne tviholder hun på resten av turen, mens vi planlegger at det er best at hun ligger nede i senga, så kan jeg ta øverkøya. Taxien stopper, og hun kaster pengboka tilbake i fanget mitt. "Betal du, mens jeg går ut å spyr". Da hadde jeg visst igjen gjenopprettet tillitten hennes.

Vi kom inn på rommet, og det første hun gjør er å klatre opp i øverkøya. Hun hadde helt klart glemt hva vi ble enige om, og syntes nok, i motsetning til meg, at det var en god idè å legge seg der. Da har jeg fått et nytt ansvarsområde, nemlig spypose-ansvarlig. Med jevne mellomrom bytter jeg ut posene, og slenger opp nye til henne, og spør høflig om det går bra, og om hun treffer posen. På dette svarer hun at ja, det gjør hun.

I mellomtiden har det kommet to stykker til tilbake på hostellet, Whiteboy og Princess Charming. Whiteboy spyr diskrèt på do, og skylder på Wonder Woman da han skjønner at jeg hørte han, Princess Charming er bare ekstremt sur og bitter, og tar alt jeg sier til henne som en personlig fornærmelse. Wonder Woman fant nå ut at hun skulle vaske genseren sin i badevasken, og kommanderer at jeg må stå nede å ta imot henne, når hun hopper ned fra senga. Dette nekter jeg, og det ender med at Whiteboy må klatre ned fra sin egen seng for å ta imot henne.

Etterpå klatrer hun opp igjen, og det er stille i noen minutter, før jeg plutselig hører Wonder Woman mumle for seg selv: "Hvis han ligger i sengen ved siden av, må jeg klatre to senger lengre bort". Jeg spør henne hva hun pønsker på, siden hun vil legge seg i en annen seng, og hun svarer som sant er: "Jeg traff ikke posen likevel.."

Som sagt så gjort, og nå blir det stille på ordentlig. Jeg tenker "Yes! Barna sover, nå kan jeg endelig tenke litt på meg selv. Skifte til nattøy, pusse tennene og legge meg. Endelig fred å få. Etter tannpussen kommer jeg tilbake på rommet, og ser en silhuett av et menneske som sitter på kanten av øverkøya og glaner olmt på meg i mørket. "Lesbisk, du er så jævla lesbisk!". Det er Wonder Woman som takker for hjelpen og sier pent god natt.

---

Neste morgen måtte jeg spørre Torill om barfolka kom og ryddet av bordet, mens de enda satt der, med tanke på alle glassene med gurbasuppe, som sto så fint oppstilt der. Det mente hun at de hadde, men dette var helt nytt for henne, og de ca 7 personene som satt ved enden av samme bord som oss da alt dette skjedde hadde ikke fått med seg noen ting. I ettertid har jeg tenkt at dette var en litt kjip slutt på en flott kveld, men det er så evig verdt det, for jeg kan nå fortelle denne historien videre til alle jeg kjenner, og desto viktigere; alle Wonder Woman kjenner.

Når vi først er i gang med gullkorn

"Han er jo smart og sånn, bare ikke smart nok. Han er liksom ikke intellektuell.. Pluss at han kommer litt for fort."

- Kristin H. om hvorfor det aldri kunne bli noe mer.